heihei! , nå har vi norsk tentamen, og jeg er ferdig, så om 10min skal jeg levere og komme meg straight home!
Også kanskje i stallen da, vet ikke enda!
Men her er iallefall teksten jeg skrev på norsk tentamen!
På Havets Dyp
Det var en gang tre jenter, Marcell, Emilie og Pia.
Både Pia og Emilie var 16 år, men Marcell ble ikke 16 før i desember.
Det er 4.Juni og jentene er på vei til båthavnen for å kjøpe is.
De går arm i arm og fulle av latter inn i kiosken, som er den samme som hvert eneste år. Pia slipper de to andre jentene og forter seg bort til kassa for å komme før venninnene sine. Marcell forter seg etter, og bakerst går Emilie og nyter all gleden hun får av at alle tre er samlet i den samme gamle is kiosken, som hver eneste sommer. Pia ser ned i lommeboken sin, mens hun sier ''Jeg skal ha to kuler med lollipopp''. I det hun ser opp møtes hun med et smil.
''Han må være ny tenkte hun''. ''Hei, forresten'', spretter det ut av munnen hennes. Gutten i kassa smiler bredt mens han rekker henne isen, ''Det blir 32,50 kr, da'', sier han. Han ser forbi Pia, og bort på de andre jentene, mens han sier ''Skal dere ha noe?'' . Marcell og Emilie forter seg frem, og forteller hvilken is de vil ha.
Når alle tre har fått is går de ut av kiosken, og setter seg ved bryggen ved havet. Alle tre begynner å prate om hvor søt han gutten fra kiosken var, vanligvis var det bare gamle herr Molini som stod der inne.
Etter å ha sittet der å pratet i omtrent en halv time bestemmer de seg for å gå videre. Akkurat i det Pia snur seg for å gå, ser hun gutten fra kiosken komme mot dem. Han stopper rett foran Pia og sier ''Hei jeg er Henrik, husker du meg fra i stad?''. Pia ble bare varm i ansiktet, og klarte bare å få ut ''umh, eh.. J..'' . Etterhvert hopper Marcell inn ''Hun mener, ja , men vi var faktisk på vei for ¨å...'', Henrik avbryter henne, ''Jeg lurte faktisk på om dere ville være med på en båttur?, jeg har en båt her på havnen, rett der nede på havn nummer fem.''
sier han og peker ned på en av de mellomstore, fine, luksusbåtene.
Pia raste i vei, og denne gangen var det ikke noe problem å si ja, ''Ja, vi kan dra nå med en gang, det vil bli så koselig tre jenter med ett så godt vennskap, kanskje du kan bli en del av det?'' sier Pia mens hun smiler som om hun aldri har smilt før. De to andre jentene var mer skeptiske.. Marcell drar Pia til seg, ''Vi kjenner ikke fyren, vi har aldri sett han før, så skal vi plutselig ha han med i vennskapet, og kjøre båt midt ute på havet med han?!'' Spør Marcell opprørt.
''Ja'', sier Emilie, ''Det virker litt dumt.. ''. ''Men slapp nå av da, været er meldt kjempefint hele uka , og på slutten av dagen skal det ikke være mer enn klar himmel og 27 grader!'' Sier Pia optimistisk.
''Greit'', sier de to andre jentene, ikke like overbeviste som Pia.
''Men man kan ikke alltid stole på værmeldingen, husk det..'' Legger Marcell til. ''Selv om du er den yngste av oss, viser det seg alltid at du er den smarte'' Sier Emilie med et smil.
Pia spretter tilbake til Henrik mens hun sier '' Ok, vi blir med!''.
Når de kommer seg ut på havet tar Henrik frem en piknik kurv, så sitter alle fire på dekk og koser seg. Når de er ferdig sitter Pia å snakker med Henrik , Emilie prøvde å styre båten, og Marcell lå på dekk og solte seg.
Emilie kjenner plutselig en dråpe på skulderen sin..
''Pia, sa ikke du at det var meldt klar himmel og 27 grader, i dag?'' roper hun.
''Jo, hvordan det?'' Skriker Pia tilbake, fra under dekk.
Etter få sekunder kommer Henrik og Pia opp på dekk igjen, og det som møter dem brakte redsel i Pia. ''Å nei!'' Braste det ut av Henrik. ''Dette er ikke bra!''.
Han forter seg å dutte bort Emilie og tar rattet, han prøver å styre mot land, men de er mye lenger ut enn de tror..
Emilie sitter å ser på være, full av skrekk, ''Nå har det begynt å tordne og lyne også!''. ''Men hvordan kan det være mulig med en storm, når værmeldingen sa det helt motsatte?!'' Skriker Pia.
''Det er sånn det går når dere ikke hører på meg..'' Sa Marcell, som helt plutselig kom fra ingensteds. Det kom en stor bølge, og hele båten tipper til siden, Henrik klarer å få stilt båten riktig igjen, og når han så rundt seg, så han ingen som manglet, eller? , hvorfor hørte han fortsatt skrik da?
De hørte redselfylte skrik fra det mørke dype havet ''Hjelp!, hjelp!''.
Så innså de det!, det var Marcell! ''Nei!'' skrek Pia, ''Marcell er ute i havet!''. Henrik skyndte seg bort til kanten av båten, da enda en stor, kraftig og mørk bølge slo til. ''Jeg kommer!'' Skrek Pia ut mot havet, og begynte å ta av seg til bikinien sin. Henrik tar tak i henne med sterke armer, ''Hopper du uti, får vi ikke opp noen av dere!'' han ser på henne med dype øyne, fulle av redsel.
Han slipper henne mykt, og fører henne lenger inn på båten.
''Jeg skal få oss bort herfra, vi kommer ikke til å overleve hvis vi blir her lenger!'' skriker han, i mens han kjemper seg mot styre.
Når de endelig kommer i land, var alle de grønne plastikkbordene og stolene fra kiosken blåst langt ut på det mørke, dype og skummel havet, og alle folkene var borte.
Alle tre var sjokket, og når de så opp mot den ødelagte og øde fylte kiosken, var det store skiltet blåst ned, og fullstendig ødelagt kjempe kule isen som stod utenfor døren. Henrik tar opp den klissbløte telefonen sin fra lommen, men det er ingen dekning, han sukker tung. ''Hva er galt?'' Spør Pia bekymret.
''Det er ikke dekning, og med denne stormen, kommer vi ikke inn noe sted.''
Sier han med ett tungt sukk. ''Vi kan like godt gå inn i kiosken, med denne stormen er det nok ingen som tar sjansen på å være i det gamle og slitte bygningen..?'' Foreslår Emilie.
''Det er sant, men det hjelper oss bare halvveis..'' Svarer Henrik.
Emilie innser nå at dette er mye mer alvorlig enn hun prøvde å overbevise seg selv om at det var.. De går inn i kiosken, og setter seg bak disken, for å få så trygt så mulig ly. Emilie sklir ned langs veggen og braser ut i gråt, ''Hva om vi aldri kommer til å se Marcell igjen, noen gang?'' sier hun svakt, mens de salte tårene renner nedover de lyserosa skinnene.
''Det skal nok gå bra, bare hold motet oppe'' Sier Henrik håpefullt.
''Vanligvis..'' sier Emilie, ''Vanligvis pleier sånne setninger å hjelpe meg med å holde motet oppe, men denne gangen.. Denne gangen kommer en av de to bestevennene mine i hele verden til å dø!, og dagen startet faktisk med vår årlige sommertur til is kiosken..'' forteller hun med gråten langt oppe i halsen.
''Jeg skjønner at du er redd Emilie, det er vi alle.. Men det er Marcell vi snakker om ikke sant?'' Sier Pia med et smil, ''Vi vet begge at hun er mer enn smart nok til å klare seg!'' Legger Pia til med en optimistisk, men bekymret stemme.
Etterhvert sovner alle tre inn.
De våkner opp til skinnende sol rett gjennom et knust vindu midt i kiosken.
Pia spretter opp, ''Vi må finne foreldrene våre, vi må ringe nødhjelpen, nå!''.
Når alle tre endelig har kommet seg opp, løper de nedover gatene, og inn i huset til Marcell. Foreldrene til Marcell skynder seg til døren, i håp om at det er dere kjære datter. De sakker etterhvert farten i skuffelse..
''Hvor er Marcell?'' Spør moren bekymret.
''Vel altså...'' Starter Pia. ''Det hun prøver å si er at.. Vi gikk for å kjøpe is i går, og der møtte vi Henrik'' Sier Emilie med svak stemme, mens hun viser frem Henrik. ''Så ble vi med han i båten hans.. Og da begynte stormen, Marcell stod ytters på dekk, og.. Det kom en stor bølge, båten tippet halvveis over, og Marcell falt overbord.. '' Fortsatte Emilie.
Moren braste ut i gråt over faren, og de går inn i stuen.
''Vi er nødt til å løpe videre for å fortelle foreldrene våre at vi er like hele, og få tak i nødhjelpen! '' roper Pia inn i stuen.
De løp hjem hvert til sitt, og foreldrene til Pia ringte etter havs nødhjelpen.
Det gikk flere dager, og ventingen var uutholdelig. Men en dag, etter åtte dager med venting, ringte telefonen hjemme hos foreldrene til Marcell.
De hadde funnet et lik i havet , som kunne være henne.
Men de måtte komme ned på stasjonen for å bekrefte at det er riktig jente.
Foreldrene til Marcell ble enda mer triste. Og når Pia og Emilie fikk samme telefon, braste de ut i gråt.
Neste dag, dro Pia og Emilie og foreldrene deres, sammen med foreldrene til Marcell, ned til politistasjonen. Foreldrene til Pia og Emilie ble satt på vente rommet, mens de andre gikk inn i et mørkt rom.
Midt i rommet stod det en båre, men et hvit laken over.
Politibetjenten dro av lakenet, og der lå det en jente på Marcells alder.
Hun lå på ryggen, men med hodet lagt andre veien.
Hun hadde langt mørkt klissvått hår, klærne var også våte, og jente hadde enda ikke lugget lenge på land. Politibetjenten snudde hodet på jenta mot oss, og frykten til Pia hadde rett.. Det var Marcell. Alle braste ut i gråt, politibetjenten skjønte hva som skjedde, og tok lakenet over ansiktet til Marcell igjen.. De gikk ut i gangen, og foreldrene til Pia og Emilie var håpefulle.
Men foreldrene til Marcell så bare ned i det det grå-prikkete gulvet og ristet på hodene. De var i begravelsen til Marcell en uke senere, de var der for å ta et siste farvell, men Pia og Emilie var ikke der for å si farvell, det var aldri et ordentlig farvell, for et så sterkt vennskap kan ikke en gang døden bryte!
